Ansvarlige
- Eivind Junker, postdoktor, NTNU Smarte bærekraftige byer (eivind.junker@ntnu.no)
- Brita Fladvad Nielsen, postdoktor, NTNU Smarte bærekraftige byer
Presentasjoner
- Nye fortettingsprosjekt i Bergen by: Fra illustrasjon til virkelighet
Fredrik Ingmar Boge, Anne Sofie Handal Bjelland, Ane Margrethe Lyng, Tonje Margrethe Nordås, Irene Holvik Johnsen og Connie Reksten, HVL - Rammer for ein god oppvekst – Korleis kan plan- og bygningslova sikre «barnets beste»? (PDF)
Ingunn Elise Myklebust og Sigrid Eskeland Schütz. UiB - Bærekraftdilemma som holdes utenfor den demokratiske arena
Lillin Cathrine Knudtzon, NMBU - Citizens can actively participate in solving sustainable challenges. The example of clean air.
Núria Castell, NILU – Norwegian Institute for Air Research, Sonja Grossberndt, Philipp Schneider, Alena Bartonova and Britt Ann K. Høiskar – NILU - Rekkefølgekrav og utbyggingsavtaler (PDF)
Martin Lie Hauge, Bing Hodneland advokatfirma - Bærekraft som overordnet planformål – ti år senere (PDF)
Eivind Junker, NTNU
Om sesjonen
I Norge har myndighetene enerett til å bestemme arealbruk, med mål om å «fremme bærekraftig utvikling til beste for den enkelte, samfunnet og fremtidige generasjoner» (pbl. § 1-1). I praksis er imidlertid arealplanlegging i stor grad styrt av private utbyggere. Selv om prosess, medvirkning og samordning i prinsippet skal være de samme, vil rammene og motivene for planleggingen være annerledes når private interesser står bak. Likedan er nasjonal forvaltning fortsatt sterkt sektorisert, og staten deltar i lokalt planarbeid med sine respektive perspektiver og føringer.
Private drivkrefter og statlige reguleringssiloer påvirker både mål og resultater. Planarbeid preges ofte av søk etter kompromisser, heller enn felles, målrettet innsats. På overordnet nivå er få uenige i ambisjonene, men det oppstår fort uklarhet eller uenighet når bærekraft skal tjene som norm for praktiske avgjørelser på lokalt nivå. Langsiktige og globale faktorer (som klimagassutslipp) havner lett i skyggen av kortsiktige og lokale faktorer (som næringsutvikling eller velferdstiltak). Noe av forklaringen kan også være at beslutningsmyndigheten er lagt til lokalpolitikere: Deres velgere er lokale, og valgperioden er fire år. Hverken fremtidige generasjoner og eksterne aktører har betydning for gjenvalg, og er dermed mer utsatt for nedprioritering.
Privatiseringen av norske planprosesser utfordres dessuten av global-lokal samstyring i smartby-modeller, og gjennom ønske om energi-integrasjon. Etablerte strukturer passer dårlig når byer og offentlig sektor blir markeder for internasjonal teknologiinnovasjon og digital infrastruktur, som frembringer nye privat-offentlige partnerskap. Likedan vil ønske om samskaping utfordre siloene: Innbyggerengasjement følger ofte andre mekanismer enn offentlige planprosesser. Konseptet med helhetlig planlegging har store fordeler, men både smartby-prosjekter og medvirkninger er eksempler på hvordan plansystemets rammer må tilpasses andre drivkrefter.
Vi ønsker bidrag fra ulike fag og disipliner (planleggere, geografer, samfunnsvitere, jurister, økonomer mv.) for å diskutere om plansystemet er et realistisk virkemiddel for å oppnå formålet om bærekraftig arealbruk i byer og tettsteder. Hvordan kan man i så fall oppnå hensiktsmessige resultater?
Aktuelle tema kan blant annet være:
- Hvordan bærekraftig utvikling skal tolkes (eks. «sterk» versus «svak» bærekraft)
- Tendens til «avpolitisering» gjennom f.eks. KVU, (del-)privatisert planlegging mv.
- Forholdet til valgperioder (er plasseringen av planmyndighet hensiktsmessig?)
- Er markedskrefter en nødvendig og/eller uunngåelig drivkraft i planleggingen?
- Kan tydelig(ere) synliggjøring av fellesverdier gi en bedre planprosess?
- Er dagens planprosesser effektiv bruk av samfunnets ressurser?
- Kan strengere utredningskrav øke planers legitimitet, eller er andre faktorer viktigere?
- Ser innbyggere på medvirkningen innenfor plan og bygningsloven som relevant?